23032012

Fjellet - 1, Veronika - 0.

Skulle se om jeg fikk det til. Å komme meg opp et fjell altså. Neeii, ikke helt. Ikke i nærheten engang. Stigningen tok knekken på bena mine, og da jeg kom meg opp verste biten på turen truet hjernen min med å slå av. Jeg tenkte at å trosse kroppen for toppen var litt for risikabelt. Man kan jo ikke risikere at man besvimer på vei ut i ingenmannsland, med en liten veskehund trippende rundt. Så jeg gav like greit opp. Tok meg en velfortjent pause og begynte nedstigningen igjen. Om det var skummelt da jeg bestemte meg å snu var det nesten verre på veien ned igjen. Oskar ville hjem, og dro derfor i båndet og hoppet ned skråninger uten å se om jeg var med eller ikke. Om jeg ikke hadde passet så godt på hadde han nok hengt etter båndet i løse luften og/eller dradd meg ut av balanse. Jeg skled en gang, men det var ikke hans feil. Vel, ned kom jeg ihvertfall, til og med i ett stykke. ...bare litt såret i stoltheten siden jeg ikke kom meg lenger opp.. Jeg skal nok få det til, bare vent fjellet!

IT'S ON!